– Bergen har og har alltid hatt en veldig sterk identitet. Denne identiteten består av noen elementer som forsterker en tilhørighet veldig mange mennesker misunner oss. Buekorpsene har preget våren i flere generasjoner og blitt et like sikker vårtegn som at trærne i Fjellveien blir grønne. Alle er ikke like fornøyd med dette. Og med full respekt å melde må man dessverre bare godta at sånn er det. Det kan sammenlignes med å vandre frivillig inn i en hønsegård. Hvis man da kjefter på bonden for at hanen galer, blir man selvfølgelig pisket ut igjen. Mange utenbys mennesker har prøvd å forstå dette sære fenomenet, noen har dykket ned i materien mer enn andre og har faktisk skjønt at dette handler om veldig mye mer enn å marsjere rundt i byens gater med trommer og skotteluer.

«Det seies at du ikkje e bergenser hvis ikkje du i bauekorps var med». Dette er vel ikke helt riktig, for der finnes mange gode bergensere som aldri kunne tenkt seg å begynne i buekorps. Noen finner ut litt sent at de angrer på at de ikke begynte, slik som faren til en av guttene som ringte meg i fjor vinter og spurte om jeg kunne lære ham å tromme, for han hadde alltid ønsket og gå selv.

«Når skal du egentlig slutte og slå på den trommen, Even?», har jeg for så vidt hørt noen ganger. Men det kommer jeg aldri til å slutte med. Min mormor hadde en bror som i voksen alder flyttet til Amerika. Hver vår han kom til Bergen for å besøke familien, sa han: «Kjør meg ut i Dræggen, eg ska ut og slå!». Eller Geir Helljesen som i løpet av et kort innslag i et TV-program for noen år siden klarte å lure inn en hilsen til sine venner i Dræggens buekorps.

Dette er en skole i sosial omgang med jevnaldrende gutter, en skole hvor tilhørighet og kameratskap har bygget mange broer. Min barndoms 17. mai handlet veldig mye om det å ta på seg en uniform grytidlig om morgenen. «Skal du ikke spise frokost, Even?» «Nei, der e’ gratis hotdog på Skansen klokken åtte», samtidig som jeg tredde på meg den ukule grønne uniformen med skotskrutet bukse til Vadmyra skolekorps for å slå trommer til flaggheisingen klokken syv. Deretter bar det av sted mot brannstasjonen på Skansen.

Jeg skiftet fra skolekorps- til buekorpsuniform på Liaflaten i 70 kilometer i timen før jeg vel fremme på Skansen bestilte fem hotdog slik kjuagutter gjerne gjør en 17. mai.

Nede på «Krøbben» stod flere av de andre korpsene og ventet, og vi var så klart veldig spent på hvor mange de andre var. Vi ville jo være størst og best.

Gjennom byens gater gikk vi stolt uten å vinke til verken naboer eller besteforeldre - vi var jo ikke «snåttagutter». Vi var store gutter i uniform. På vei hjem skiftet jeg tilbake til den ukule grønne uniformen for å rekke skoletoget. Om kvelden bar det til byen igjen for å se fyrverkeri og krangle med gutter fra de andre korpsene om hvem som hadde det vært «byens største og stiligste».

Dette holdt jeg på med i mange år før jeg var nødt til å ta et valg. Da tapte Vadmyra skolekorps, og jeg fortsatte å reise på Skansen hver vår. Disse årene gav meg gode venner, ikke bare i Skansens, men også i en del av de andre korpsene.

En gang i året, nemlig 22. mai, tar jeg på meg dress og tromme og marsjerer sammen med de andre «guttene» rundt i strøket. Vi håper alle sammen at vi skal være solide rollemodeller for de aktive buekorpsguttene, slik at de en gang kan tenke på at når de er ferdig med sitt liv som aktiv buekorpsgutt, vil de gå der med oss, og tradisjonen videreføres «til Dovre faller», Ja, i alle fall så lenge Fløibanen går. Hovedutfordringen i dag ligger kanskje i at foreldrene ikke gidder å reise til byen for å se sin håpefulle i denne settingen, med mindre de selv har gått der og reiser inn i håp om å treffe gamle kjente. Til dem som er litt i tvil til om de vil la guttene deres få med seg denne tiden, kan jeg love at de ikke vil angre. Slik, og bare slik, kan vi få dette fenomenet til å leve videre. Ja, for vi vil vel ikke ha en 17. mai i Bergen uten buekorps? Ha en god 17. mai!


Even Eide