- Da var den tradisjonsrike sjømatbegivenheten «Skalldyrsaften» atter en gang ved veis ende, dessverre vil de som var der si. De som ikke var der har ikke noe de skulla ha sagt, utenom at de kan ha dårlig samvittighet ovenfor sin egen gane som gikk glipp av en kulinarisk opplevelse til toppkarakter!

Som seg hør og bør startet kvelden med smalltalk blant de sultne magene som hadde møtt opp, rundt 40 i tallet ryktes det om, og praten gikk som den pleide; «lurar på ka Johnny’en har puttet i rekesalaten denne gangen…», «lurar på ka premiar det e te loddsalget, e det kånjakk?» og «eg e sulten, gje meg en Hansa!». De store forventningene skulle heldigvis ikke gå til skamme. Det var klart for å sette seg til bords.

Styreformann Jaffa åpnet ballet med en vakker tale om sjømatens betydning, eller noe i den duren, og ønsket velkommen til gamle skansegutter, mennene med bukseseler (måtte jo være sydnæsgutter…) og ikke minst de ansvarlige for maten, Vidar Staalesen og Tim Spjeld. Og bare så det er sagt, all honnør til Staalesen og Spjeld, havets delikatesser smakte utsøkt!

Etter fråtsing fra matbordet, og lyden av 40 skjorteknapper som sprakk for kvelden, var det tid for kveldens underholdning. Først ut den alltid spennende loddtrekningen. Johnny hadde som vanlig jukset med papirene og valgte ut sine egne lodd til trekning hver bidige gang. Han vridde seg som seg hør og bør hårfint unna anklager om korrupsjon, ved å dele ut vinnerloddene sine til de andre stakkarene som hadde brukt hele julegavebudsjettet på lodd i alle regnbuens farger.

Som en verdig avslutning på det offisielle programmet dro Sydnæssguttene frem det de kan best, «sønge og spelle». De kom marsjerende inn i leiligheten og satte i gang kjente og kjære, og til og med noen nye, bergenssanger med gitar, tromme og en fløytelignende gjenstand som lagde lyd. Stemningen blant skanseguttene var til å ta og føle på, og alle tenkte nok innerst inne at det var nettopp de som kjente Madam Felle best, Jånnemann sin gamle moa-oa-oa-oa. Fantastisk underholdning gutter, kom hjerteligst tilbake!

Etter hvert var det så mye gøy at de sprekeste av oss ikke orket mer, og sa takk og farvel for denne gang. Men festen sluttet nok ikke der, for langt nedi Ladegårdsgaten kunne man fortsatt høre, «no går de uuuunge heeem!» fra brannstasjonen i Øvre Blekeveien.

Takk for denne gangen, og skitt fiske til neste gang!