Denne gangen skal jeg synse litt rundt et spørsmål som ofte blir stilt til undertegnede. Da som regel fra noen som aldri har gått i buekorps eller forstår hvorfor unge gutter velger å gjøre nettopp det. Jeg er ikke typen som blir provosert av spørsmålene, men jeg har en lei tendens til å bli veldig engasjert, da spesielt hvis det har vært en lang kveld med litt for mye Hansa. For det er ofte da spørsmålene hagler, det er da flere forventer et svar på hvorfor jeg valgte Skalldyrsaften på Skansen fremfor en bar runde med dem. Ofte blir det en ivrig oppramsing av alt du får oppleve som buekorpsgutt uten at jeg føler dette imponerer mine meddebattanter merkverdig. Og tro meg, å dra frem historiebøker og utgaver av Skansegutten med en anbefaling om å lese dette fungerer ikke på en som i utgangspunktet ikke er så veldig interessert i denne merkverdige tradisjonen. Det blir som at en kristen gir bibelen til humanetiker og ber ham komme til fornuft. Og når personen ikke forstår hvorfor små tjuagutter velger å gå i buekorps, er jo det bortimot umulig å forklare hvorfor jeg som en voksen og lettere fornuftig kar bruker mange timer på buekorps også idag. Gang på gang rister «utenom buekorpslige kamerater» på hodet når jeg sier jeg ikke kan være med på gutteklubb i badestampen fordi jeg skal på redaksjonsmøte på Skansen. En ting er hva de sier til meg, en annen ting er hva de tenker om denne løken som har en avhengighet til Skansens som nesten er mer vanedannende enn røyking.

Nå skal jeg gjøre nok et tappert forsøk på å forklare hvorfor jeg har brukt og fortsatt bruker mye tid på vårt kjære buekorps, Skansens Bataljon. Det handler mye om følelser og det handler om stolthet til en aktivitet jeg har deltatt på siden jeg fant ut at fotball ikke var noe for meg i 8-9 års alderen. Jeg scoret riktignok to mål i en kamp en gang, men når jeg tenker på det i ettertid var det nok hundrelappene (100 nok per mål) fra mamma som tvang frem måltyven i meg. Jeg trengte jo lommepenger til Kinsarvik-turen med Skansens. Det er jo egentlig på Skansen jeg har vokst opp. Det hele startet med at en eldre kamerat tok meg med på en Skanseklubb en høstdag for tjue år siden. For første gang i mitt liv tok jeg bussen til byn uten at jeg holdt mamma eller pappa i hånden. Jeg tenkte sikkert på å ta tak i hånden til den eldre kompisen, men heldigvis gjennomførte jeg ikke dette. Det kunne jo tatt seg ut, og kanskje han da hadde ombestemt seg med tanke på å verve meg til å bli en ny tøff Skansegutt! På dette tidspunktet var offiserene veldig ivrige på å verve nye gutter, og jeg tror ikke det gikk mer enn fem minutter etter ankomst Skansen før jeg stod i telefonkiosken i full uniform og ringte hjem til mine produsenter og spurte om jeg kunne melde meg inn. De svarte ja, men de tenkte nok sitt. Ti år tidligere gjorde nemlig min bror det samme, men etter et par marsjdager fant han ut at buekorps ikke var noe for ham. Han presset både uniform og bue inn i brevsprekken på Skansen, og med det var hans korte buekorpskarriere over. Men han prøvde, og det er noe alle foreldre i Bergen bør bite seg i merke i. La deres gutt få prøve seg i buekorps, dette er nok den eneste muligheten for å redde det «lille» som er igjen av denne fantastiske tradisjonen.

Årene gikk, og i fem år tok jeg på meg soldatuniformen og plasserte buen på skulderen, ofte til latterbrøl fra mine «utenom buekorpslige kamerater» ute i Fyllingen. Noen prøvde jeg å verve. Men flere av dem valgte jeg å overse, nå i ettertid tenker jeg at dette var like greit. Jeg hadde jo aldri klart å sikre meg 3. plassen på 60 meter på Skansemyren i 95, hvis jeg skulle konkurrert mot disse fotball-treningsnarkomanene. Misforstå meg ikke, mange dyktige skansegutter har hatt flere fritidsaktiviteter. Flere har gjort det stort innen forskjellige idretter samtidig som de har gjort en imponerende innsats for Skansens. Dette er også en viktig del av buekorpsbevegelsen, det skal være plass til alle! Mange gutter som i utgangspunktet har forskjellige interesser samler seg med samme mål for øyet, nemlig å ha det kjempe gøy sammen. Selv om ikke den årlige idrettsdagen på Skansemyren var min klare favoritt, var det en viktig del av det varierte aktivitetstilbudet Skansens kunne tilby. Det er nok her hovedproblemet i vervesammenheng ligger, mange tror at buekorps kun handler om marsjering og atter marsjering. Men dette er riv ruskende galt, jeg gikk ikke i buekorps bare fordi jeg kunne tøffe meg med en modifisert bue på skulderen. Jeg gikk i Skansens fordi det var her noen av mine beste kamerater var, og de aller fleste av dem ble jeg kjent med i løpet av et titalls gøyale turer i inn og utland med et aktivitetsprogram som garantert hadde imponert alle mine «utenom buekorpslige kamerater», om de bare hadde prøvd! Det var ikke få av dem som måpte når jeg fortalte at vi hadde besøkt Anfield Road og treningsfeltet til Manchester United på Englands turen i 1999. Jeg kunne skryte på meg gode kamerater i de aller fleste bydelene i Bergen!

Så kom dagen da det var på tide å kjøpe seg ny dress og få mor til å sy på sølvstriper. Jeg skulle nå være med å bestemme hvordan skansesesongen skulle gjennomføres, hvordan vi på best mulig måte kunne sørge for at de yngste guttene kunne få ha det like gøy som vi hadde. Dette er litt av grunnideen til buekorpsbevegelsen. Det er de unge guttene som etterhvert, hvis de har engasjementet på plass, blir vist tillit av de andre offiserene og blir valgt til å være med å lede og bestemme alt. Det er mye som skal planlegges, organiseres og ikke minst finansieres, og alt dette skal de unge selv gjøre. Som offiser i Skansens Bataljon får du muligheten til å lære mye positivt som kommer godt med senere i livet, og ofte hører du om bedriftsledere og andre som sier at tiden som offiser i buekorps har gitt dem en ballast som har vært helt avgjørende for deres suksess.

Etter fem år som offiser og til slutt sjef var stoltheten av å få være med på dette større en noen gang. Og hvorfor gi seg da? I alle buekorpsene har de en forening som består av tidligere aktive som skal fungere som støttespillere for de som nå har overtatt styringen, uten å blande seg inn selve driften. Her treffer du likesinnede, som til tross for store aldersforskjeller og andre interesser, har den samme gleden av å samarbeide og skape trygge rammer for buekorpset vi er blitt veldig glade i.

Avslutningsvis vil fortelle en historie som fant sted for noen uker siden. Jeg var i bryllup i Italia, og jeg kom i diskusjon med en av disse «utenom buekorpslige kameratene». Spørsmålet lå i luften og bare måtte bare komme, - hvorfor gidder du? Men denne gangen var jeg «safe». Noen meter fra meg stod nemlig brudgommen, som var min siste sjef i Skansens og en kamerat jeg sitter stor pris på. – Hvis jeg ikke hadde begynt i Skansens ville jeg aldri blitt kjent med den karen der og jeg ville heller ikke fått deltatt i dette fantastiske bryllupet, svarte jeg kontant. Vi byttet samtaletema.


Lars Petter Jørgensen

Andre innlegg av nettredaktøren: En ny glød på Skansen Offiser i Skansens Bataljon Fellesoppvisningen sett fra en gamlekars øyne