Sesongen 2013 ble avsluttet for en drøy måned siden, dog er vi vel fremdeles ikke ferdig med å omtale, drøfte, skryte, kritisere og diskutere den. I den anledning har jeg prøvd å lage et halvveis skråblikk på sesongen som har vært, i alfabetisk rekkefølge. Her har jeg prøvd å oppsummere noen deler av sesongen, komme med noe ris og ros, lufte noen tanker vedrørende Skansens og buekorpsbevegelsen, og presentere tanker og innfallsvinkler som ikke alltid er fremst i folks bevissthet. Det presiseres at dette er mine personlige tanker og meninger, og ikke representativt verken for Skanseguttenes Forening, eller webredaksjonen som sådan. Jeg håper uansett det fører til at suksessesongen 2013 ikke går i glemmeboken med det første.


Allerede mandag 20. august 2012 ble sjefen for korpsets 153. sesong valgt. Uken etter ble også de øvrige offiserer valgt, og begynte på den lange planleggingsprosessen som kulminerte i sesongen 2013.

Brødrerådet. Så vidt jeg kjenner historien riktig har det aldri vært så mange brødrepar i Rådet samme sesong. Både 4.løytnant Carl Henrik og adjutant Lars Magnus Andersson, Fanebærer Kristoffer og 1. faneoffiser Jørgen Winter Olsen, for ikke å glemme trioen Johan, Cornelius og Jakob Magnus er brødre. Nei, de er ikke alle i familie, misforstå meg rett, men dere ser hvor jeg vil. Finnes det kanskje noen eldre gamlekarer som har beretninger som overgår dette?

Comebackåret. I et forholdsvis ungt Råd er det viktig at man har erfarne offiserer, som vet hva det vil si å drifte byens stiligste buekorps. Derfor var det ekstra gledelig at både Fredrik Tveitnes (sjef), Kristoffer Winter Olsen (fanebærer) og Carl Henrik Andersson (4. løytnant) hentet sablene ned fra hyllen etter ett års fravær, og igjen ikledde seg uniformen før årets sesong. Å få overført deres kompetanse til den yngre garde, var et av hovedaspektene som bidro til at sesongen 2013 ble en suksess.

Dammen vår. Vår kjære, vakre, våte, vannvittig flotte Skansedam. Etter at Riksantikvaren opphevet fredingen av dammen, har kommunen, som de fleste har fått med seg, besluttet å gjennomføre planene om å etablere et parkeringshus under dammen. Da arbeidet var planlagt igangsatt allerede ved påsketider, kan vi nok risikere at årets sjef var sistemann som ble kastet ut i dammen på sesongens siste dag. Burde korpset, gamlekarene og strøket en siste gang gå i bresjen for en voldsom protest for å snu denne avgjørelsen? Hvis ikke blir det en utfordring for neste års Råd å finne en passende erstatning for denne festlige tradisjonen.

Eksistensgrunnlag. Smak på ordet. Eksistens. På Skansen er ikke dette et ord som ligger spesielt høyt i bevisstheten vår. Heldigvis. Imidlertid er det dessverre stadig flere korps som opplever dette temaet som uhyggelig aktuelt. Buekorpsene er på nytt dypt nede i en bølgedal, og denne trenden ser stadig vanskeligere ut å snu. Fordelen er at i alle korps som sliter, uansett om det er Sydnæs, Fjeldets, Markens, Lungegaardens eller noen av de andre, er det ildsjeler som jobber knallhardt for å sikre korpsets videre eksistens. Jeg vil komme med en appell til samtlige aktive, gamlekarer, foreldre og andre buekorpsinteresserte. Korpsene bør snarest igangsette et tettere samarbeid seg i mellom, og inkludere alle som har muligheter og ideer som kan hjelpe. Buekorps-Bergen trenger mangfoldet. Skulle det verste skje, Gud forby, og at ett eneste korps må legges ned, vil dette være en tragedie for hele den flotte tradisjonen vår. Jeg vil i så fall ikke bli overrasket over mulige konsekvenser: Hvis ett kaster inn håndkleet, vil flere ubønnhørlig følge etter.

Første marsjdag gikk turen til Rosenkrantztårnet. En ettertraktet (?) avveksling fra de tradisjonsrike sesongstartene på Rothaugen. Som den tradisjonsjunkien jeg er, må jeg si at det skuffet meg noe da Rothaugen ble vraket, men det virket uansett som guttene koste seg, og det er alltid det aller viktigste. Dog mener jeg at på første marsjdag bør de fremmøtte foreldre og gamlekarer inkluderes og ta del i det som skjer. Dette er vanligvis dagen da det er flest tilskuere tilstede, og det er da synd å «forlate dem» midt i byn. Det blir uansett spennende å se hvor korpset legger sesongstarten til neste år. Jeg gleder meg!

Gratulasjonspelotong er noe vi ikke har hatt i Skansens på noen år. I forbindelse med andre korpsjubileer og eventuelt andre representasjonsoppdrag hadde det vært stilig å ha en «elitetropp», i stedet for kun et par representanter. Det ble forsøkt noe lignende for noen år siden, da troppsjefene, fanegarden samt sjef og adjutant deltok på et arrangement på Nøstet. Dette ble gjort spontant, men jeg mener at å fastsette en slik ordning kan være gunstig. En tropp kunne for eksempel bestått av de høyest rangerte underoffiserene (troppsjefer og eventuelt halvtropper) og fanegarden. Til å lede denne burde det brukes en sideoffiser. I andre korps, blant annet lørdagskorpsene (uten sammenlikning for øvrig) er det adjutanten som leder gratulasjonspelotongen, men i Skansens er dette sannsynligvis en «umulighet», da adjutanten tradisjonelt sett er den yngste offiseren. Uansett, en slik ordning kunne, i tillegg til å være meget stilig, også føre til at troppsjefene ser på sitt verv som enda kulere. Jeg vet jeg banner i kirken nå, men kanskje kunne et par av faneoffiserene utstyres med bajonetter. DET hadde vært tøft det!

Helteborgorden er korpset høyeste utmerkelse og var før sesongen kun utdelt 41 ganger. I år var det Sydnæs Bataljon som mottok denne store æren. På deres 150-årsmarkering, 8.juni, ble denne ordenen overrakt korpsets sjef av Skansens 2. kompanisjef Johan Cruys Magnus.

Mer om helteborg og utdelingen på Sydnæs kan leses her: skansegutten.no/Nyheter/2013/helteborg.htm
skansegutten.no/Nyheter/2013/sydnaes.htm

Inspirasjon er viktig uansett hva man holder på med. Også i buekorps er det viktige å bli inspirert, enten av andres framgang eller av vennskapelig konkurranse mot andre korps. Konkurransen med søndagskorpsene lever i beste velgående, og det er alltid like tilfredsstillende å være større enn dem på de store dagene. Imidlertid vil jeg, med fare for å bli kraftig kritisert, trekke fram Mathismarkens som et eksempel til etterfølgelse på enkelte punkter. Det er ikke mange årene siden de marsjerte rundt med kun én soldat(!) på linje, mens nå er de byens største buekorps. I tillegg til å være såpass store har de også en iboende stil over det de gjør, med hellebardgarden som et prakteksempel. Spesielt hva gjelder vervingen, og de metoder som ble brukt, har Skansens fremdeles en del å lære. Kanskje det kunne være en ide for Rådet å ta en «inspirasjonstur» ned på Meyermarken når 2014-sesongen starter igjen, og med det få en boost til å fortsette arbeidet på Skansen?

Juletrefesten ble tradisjonen tro avviklet i Gimle Selskapslokaler, lørdag 19. januar. Som vanlig ble det gjennomført presentasjon av Rådet, bespisning, skanserockers, konkurranser og nissen tok seg tid til å komme i år også. Høydepunktet var imidlertid sjefen og 1. kompens fantastiske (?) beatboxing. Mulig sjefen hadde hatt godt av en time eller to til med øving foran speilet, men moro var det uansett.

Ønsker du å gjenoppleve denne uforglemmelige episoden, finnes link til video under:
skansegutten.no/Nyheter/2013/beatboxing.htm

Kan du Skansens Bataljons «nasjonalhymne»? Ikke? Da bør du i så fall lære deg den omgående. Ingenting er så vakkert for en med skansehjerte som å høre «Marsj for Skansens Bataljon» spilt og avsunget. Ikke bare er det en vakker melodi, men også teksten er meget treffende. Å høre et fulltallig korps synge denne, med den høytid og verdighet som den fortjener, gjerne på stiftelsesdagen, ville bidratt til å bringe fram en tåre i selv den stauteste gamlekars øye. Sangen burde uansett vært pensum for alle skansegutter, og en fellesavsyngning av denne kunne kanskje vært noe man kunne få til neste sesong?

Læringsprosess. I et hierarki i et buekorps, hvor de som styrer som oftest er de eldste, og hvor man så godt som årlig bytter sjef, er det viktig at erfaring og rutiner overføres fra de eldste til de yngre. Det er lett å tenke at det kun er på rent administrative og praktiske buekorpsrelevante områder at disse erfaringene og holdningene overføres. Dette er ikke riktig. De yngre guttene ser ofte på de eldste som rollemodeller, og det er derfor særdeles viktig at disse er sitt ansvar bevisst. Med dette mener jeg at de eldre guttene også utenfor Skansens bør ha i bakhodet at hver gang de møter en skansegutt, bør de opptre på den måten som de ellers gjør på Skansen. På denne måten vil gode holdninger overføres, og buekorpset blir den sunne og lærerike aktiviteten det skal være. Hvis man i motsatt fall oppmuntrer dårlige egenskaper, rusmisbruk, holdninger og liknende, vil man stå igjen ansvarlig for gutter som ikke når sitt fulle potensial. Heldigvis har ikke overnevnte vært noe problem på Skansen i manns minne, men som nevnt, det er uansett viktig at de eldre guttene har slikt i bakhodet.

Moldestad. Endelig fikk Sander den anerkjennelsen han fortjener da han ble utnevnt til Beste offiser 2013. Gjennom sine 3 år i Rådet, men også i tiden som slager, har Sander vist at han har et sterkt skansehjerte som banker hardt for korpset. Måten han har ledet slagergjengen på de tre seneste årene vitner om en kar med mye respekt både innad i slagergjengen og i korpset generelt. Han er utvilsomt korpsets beste slager, og det ville ikke overraske meg mye om han for tiden er byens beste også. Jeg har til og med hørt rykter om at slagerjuryen i Buekorpsenes Dag har lagt merke til Sander, og rangerer han som en av de største favorittene for neste års slagerkonkurranse. Jeg vet ikke hva Sander tenker, men det hadde utvilsomt vært en stor ære å ha «Verdens beste buekorpsslager» på CVen.

Naboer er noe vi alle har. Noen er hyggelige, andre ikke like medgjørlige. Rundt brannstasjonen og i skansestrøket finner vi heldigvis noen av de beste naboene man kan ha. Blant disse finner vi, som vanlig, et par stykker som ikke har innsett at de bor i Bergen og i et buekorpsstrøk. Heller ikke i år har buekorpsene gått klar kritikk fra utenbys studenter (eller utlendinger som det vel heter i Bergen). Min klare oppfordring er, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser, å dundre og slå så hardt som mulig på trommene. Studenter og andre bør merke at det er i Bergen de bor.

Oppvisningen i år var undertegnede ikke heldig nok til å overvære. Imidlertid har jeg senere hørt fra mange av de fremmøtte at årets oppvisning var svært godt gjennomført. Kudos til både sjef, offiserer og ikke minst til alle soldatene. Det hjelper fint lite om offiserene kan alle sine kommandoer, om ikke guttene makter å gjennomføre disse. Slagerne skal endatil få en, om mulig, større honnør for sin lille oppvisning. Hornblåser Truls Mjøs og resten av slagerne skapte et «frysninger-på-ryggen-øyeblikk» for samtlige fremmøtte, og også for oss som så dette på video i ettertid. Imponerende! Et lite minus må det allikevel være lov til å komme med. Defileringen. Jeg skal ikke gå noe grundigere til verks enn å nevne den, men jeg tror den blir vesentlig bedre til neste år.

Politikk. Gud så kjedelig, tenker du gjerne nå. Hva i alle verdens dager har ordet politikk å gjøre i en sak om Skansens Bataljon. Jeg skal for så vidt si meg enig i det. Buekorpsene har i sine statutter at de er politisk uavhengige organisasjoner, og slik skal det fortsette å være! Uansett virker det som om de bergenske politikerne har fått øynene opp for at vi har buekorps i vår vakre by. De siste årene har byrådet tatt tak i blant annet rekrutteringsproblematikken, og flere av byens buekorpssjefer var på møte med utvalgte representanter, inkludert byens ordfører. Der ble det diskutert måter politikerne kunne bidra til buekorpsenes fortsatte eksistens. Et tett samarbeid med de styrende myndigheter er en god hjelp fram mot en ny storhetstid for buekorpsene. Stå på!

Quod erat demonstrandum! Hva er en oppsummering uten litt latinsk? For de av dere som ikke føler dere altfor stødige i det gamle, romerske imperiets morsmål, kan jeg opplyse om at det betyr «som skulle bevises». En ting som man ikke trenger å bevise, er imidlertid at Skansens Bataljon er verdens stiligste buekorps. Det er sikkert! Eller som man sier på latin; «Certe».

Reise. Jeg har nevnt det før, men nevner det gjerne igjen. Jeg ser på en buekorpskarriere som en reise. Gjennom min 11 år lange buekorpskarriere, 7 av dem som offiser, har jeg hatt gleden av å oppleve mange slike reiser. Å oppleve på nært hold prosessen fra en gutt begynner i Skansens som 6-7-åring, får sitt første verv som underoffiser, vokser med ansvaret, endelig tar steget inn blant offiserene eller slagerne, vokser videre med ytterligere ansvar og arbeid under dyktig veiledning fra eldre gutter, modnes, blir eldre selv, fortsetter å stige i gradene, og til slutt avslutter sin karriere som en ansvarsbevisst, disiplinert og samarbeidsdyktig voksen person, er etter min mening noe av det jeg elsker mest ved buekorps. Prosessen er vakker, og jeg tror også det er mye av grunnen til at mange gamlekarer flere tiår etter at de sluttet, fortsatt aktivt deltar på Skansen. Hadde man klart å «selge» inn en sånn prosess overfor foreldre til mulige nybegynnere, gudene vet hvordan, hadde nok flere av dem vært positive til å la sine gutter begynne i buekorps. Jeg føler meg beæret over å ha tatt del i mange slike reiser, både som offiser og senere som sjef. Til alle dere som mener buekorps kun er marsjering og turer; «Håper dere har fått et litt annet syn i tillegg». Til dere som fortsatt er så heldige å få være aktive; «Lykke til på reisen!»

SSS-alliansen markerte i år sitt 35-årsjubileum. Det har vært 35 år med vennskap, konkurranser, samarbeid og samhold. Den årlige fellesoppvisningen og fellesutmarsjen er flotte arrangementer, som bidrar til at alliansen fortsetter å bestå. Dog skulle vi muligens undersøkt hvordan vi kan samarbeide også på andre måter. Felles vervinger, turer, møter, seminarer. Mulighetene er mange, og de respektive sjefene i de forskjellige korps bør på sine møter diskutere muligheten for et tettere samarbeid. Ønsker du å lese et flott innlegg om SSS-alliansen og dens vennskapsdannende effekt, anbefaler jeg å lese vår egen sjefsblogger Even Eides innlegg om nettopp dette temaet: skansegutten.no/Nyheter/2013/sss.htm

Takknemlighet og ydmykhet ovenfor dem som stiller opp og hjelper en, er noe som burde ligge i ryggmargen på alle mennesker. Også på Skansen. Derfor er det kjekt å se at de som har gjort en innsats for korpset får en oppmerksomhet på korpsets avslutningsdag. Utover disse ekstremt engasjerte menneskene, må det være lov å påpeke at i tillegg til disse finnes det mange som bruker masse tid på skanserelatert arbeid i det skjulte. Derfor, til alle dere i Brushyttestyret, Hovedstyret, Husstyret, diverse SkaFo-komiteer, Foreldregruppen og andre frivillige. På vegne av alle som har glede av Skansens Bataljon, Skanseguttenes Forening og alle andre tilbud: Tusen takk for innsatsen! Uten dere hadde ikke Skansens vært det samme.

Underoffiserer. Sideoffiserenes viktigste støttespillere. I hvert fall i teorien. Jeg har ikke oversikt over hvordan rollene til underoffiserene var før i tiden, men med tanke på mine aktive år ble den ressursen underoffiserene er kraftig undervurdert. Jeg mener ikke at underoffiserene skal ha omtrent like mye ansvar og bør utføre like mye arbeid som offiserene, men at Rådet kan involvere dem til en viss grad er jeg overbevist om. Så vidt jeg kan erindre hadde man før 2010-sesongen et møte mellom troppsjefene, sideoffiserene og sjefen, hvor offiserene la fram planene for sesongen, og troppsjefene kom med innspill og ønsker før dette ble fullstendig spikret. På den måten fikk troppsjefene et større «eierskap» til sesongen, og Rådet fikk innspill sett fra de yngres sider. På samme måte kan vi involvere samtlige underoffiserer, om dette er ønskelig. Også i vervingen, hvor Rådet etter min mening, de siste 4-5 årene har vært altfor sløve, bør underoffiserer kunne tas i bruk. Ved å ha med gutter som er noenlunde jevnaldrende med de som vi skal verve, i tillegg til et par offiserer, kan vi muligens oppnå bedre kontakt med målgruppen vi prøver å nå. Ved et par slike grep for å utvikle underoffiserenes rolle, kan vi gjenopprette statusen det faktisk er å være underoffiser i verdens stiligste buekorps. For å ytterligere forbedre en slik opplevelse, burde vi knytte sterkere sosiale bånd mellom underoffiserene og Rådet. Kanskje en overnattingstur mellom juletrefesten og sesongen, hvor kun de nyvalgte underoffiserer og offiserer er deltagende, kunne bidratt til det?

Valgene til både sjef, offiserer og underoffiserer pleier å være en spennende affære. Gutter med høye ambisjoner, store håp og med flust av sommerfugler i magen, møter frem for å kapre akkurat den plassen de har drømt om. Måten valgene er blitt gjennomført på de siste årene, med sjefsvalg før sommeren, offisersvalg ved skolestart og underoffisersvalg på juletrefesten bør etter min mening videreføres. Spesielt tidspunktet for sjefsvalget har jeg vært i mange diskusjoner om. Personlig mener jeg at valget bør holdes før sommeren, da de mulige offiserer får sommeren til å posisjonere seg i forhold til den nye sjefen, og de muligheter som eventuelt vil komme ved offisersvalget. Samtidig vil den nyvalgte sjefen kunne bruke sommeren til både å planlegge sitt Råd og forberede den kommende høstsesongen, hvor det, tro det eller ei, er mye som må gjøres. Samtidig ser jeg argumentet om at sjefskandidatene også kan ha godt av en tenkepause om sommeren, før valget skal gjennomføres. På den andre siden pleier det ikke å være så mange kandidater, og offiserene som tenker på sjefsrollen har vanligvis bestemt seg for å stille før sesongen er over. Uavhengig av om valgene gjennomføres på den ene eller andre måten, bør hver og en av dem som tenker å stille til valg, tenke godt gjennom det ansvaret det innebærer å være underoffiserer, men ikke minst offiserer. Som offiser binder man seg til å delta på rådsmøter, gjerne ukentlig, dugnader, vervinger og ellers når det kreves av sjef eller andre at man møter. Dette kommer altfor ofte som et sjokk på nye offiserer, og er noe de bør tenke på før de stiller til valg for Skansens. Nå skal jeg ikke svartmale offisersrollen, for disse dagene der man samles er absolutt artige, spennende og morsomme. Jeg benytter anledningen til å ønske alle kandidater til samtlige valg riktig lykke til. Et verv i Skansens Bataljon krever en del, men gu’ kor gøy det e!

Winter Olsen. Fanebærer Kristoffer er akkurat ferdig med sin skansekarriere, og alt tyder på at vi får en ny fanebærer før Buekorpsene Dag neste år. Litt artig må det jo sies å være at det er hans bror Jørgen som var 1. faneoffiser i år. Går stafettpinnen over fra bror til bror? Klarer neste års fanebærer å erobre tittelen som «verdens beste fanebærer», under konkurransen på Buekorpsenes Dag neste år? Bare tiden vil vise…

X-faktor. Nei, tro det eller ei, det er ikke det populære TV2-programmet dette punktet skal handle om. Fra min posisjon, trygt plassert på sidelinjen, føler jeg at korpset i år har hatt en egenskap jeg ikke helt har klart å sette fingeren på gjennom sesongen. Det er en stemning på linje som utelukkende er positiv. Guttene smiler mens de marsjerer, de snakker sammen i ledige stunder og generelt ser ut som de koser seg. Også offiserene, og da især sideoffiserene og sjefen, ser ut som de har «the time of their lives», hver gang de ikler seg uniformen, og går under den grønne fanen. Denne gleden og stoltheten smitter over på gutter, foreldre, gamlekarer og alle andre som befinner seg på Skansen. La oss håpe denne trenden fortsetter!

Yndlingsmarsjdagen min på Skansen må utvilsomt være sesongavslutning. Ikke fordi vi endelig står overfor en skanseferie, men fordi det er denne dagen de som æres bør, æres blir. Stoltheten som oser av de verdige gutter som mottar en honnør denne dagen, er sterke øyeblikk. Gleden og stoltheten er vel så stor for gutten som blir kåret til «Beste nybegynner», som det den er for «Beste slager», «Beste soldat» og til og med «Beste offiser». Utover korpsets egne utmerkelser, vil også de som har gjort en innsats for korpset fra sidelinjen få sin offisielle takk, og dette er, som nevnt tidligere, utrolig viktig. Selv om mange marsjdager kanskje er mer uthevede i skansesesongen, som for eksempel fellesoppvisningen, første marsjdag, for ikke å nevne 17. mai, er det allikevel gleden av å se stoltheten og takknemligheten den siste dagen som fører til at avslutningsdagen er min favorittmarsjdag.

Zloty er den offisielle polske valutaen. Heldigvis inneholder korpsets konto kun norske kroner. Dog er det ikke en uuttømmelig kilde. Rykter sier at kontingent for 2013-sesongen er på vei i posten i disse dager. Håper alle betaler denne med glede, slik at korpset også kan finne på morsomme aktiviteter neste år. Uansett om man så skulle betale i kroner eller zloty.

Ærlighet varer lengst. Også på Skansen. Skal jeg være helt ærlig må jeg si at selv om korpset steg i antall i år, kan verveinnsatsen til offiserene stadig bli bedre. Selv om Rådet i år, så vidt jeg har blitt fortalt, har vært mer aktive med skoleverving enn de seneste årene, har ikke dette gjort spesielt stor utslag på medlemsantallet. Fra egen rådserfaring erindrer jeg at skoleverving er en meget ineffektiv vervemetode, når vi tar i betraktning tidsbruk kontra antall nye gutter. Enten bør vi vurdere andre vervemetoder, eller så bør vi se på muligheten for å utnytte tiden på skolene bedre. Et opplegg hvor vi får presentere oss i skolens samlingssal kan være en bedre løsning. Der har vi mulighet til å både vise film, større bannere og presentere seg for et større publikum samtidig. Oppfølging av interessenter skjedde, i hvert fall i min tid, over telefon. Kanskje det hadde vært en bedre ide å oppsøke de interesserte guttene og foreldrene deres hjemme, slik at foreldrene får et ansikt å forholde seg til, og ikke bare en stemme. Vi kan også da få bedre tid til å presentere hva et buekorps er, og hva det egentlig betyr å begynne i Skansens. Jeg er overbevist om at flere gamlekarer hadde vært villige til å stille seg selv og sine biler til disposisjon, for å kjøre rundt med vervevillige offiserer. Også eksisterende skanseforeldre bør oppfordres til mer aktivt å delta i vervingen. Det er en metode vi VET fungerer. Når Rådet velges til høsten, bør en av de første tingene de tar tak i være hvordan vi kan effektivisere vervingen. Jeg er evig optimist, og gleder meg til resultatet.

Ønsket mitt med å skrive denne oppsummeringen er, som nevnt i innledningen, å oppsummere sesongen med et lite glimt i øyet, komme med tanker og innspill som ikke så ofte blir drøftet, samt å bidra til at vi gjerne tenker på flere ting enn akkurat marsjdagene når vi tenker på Skansens Bataljon. Jeg håper noen har fått et slikt utbytte ved å lese denne saken. Det var i hvert fall litt av ideen bak.

Årets sesong er over, og det er jammen mitt innlegg også. Sesongen 2013 har vært preget av mange oppturer, noen få nedturer og mange morsomme aktiviteter både for aktive og tilskuere. Korpset har økt i antall, guttene koser seg og fremtiden ser lys ut for vårt elskede korps. Etter noen måneders ferie begynner på nytt arbeidet fram mot en ny sesong, med ny sjef og nye offiserer. Jeg vil benytte anledningen til å ønske dem lykke til.

Til alle dere som har hatt deres siste skansesesong; «Vel blåst, og hjertelig velkommen som gamlekarer!»

Til dere som har flere skansesesonger i vente; «Det er dere aktive som skal bidra til at tradisjonen bringes videre. Lykke til på reisen!»
Til alle andre; «Vi snakkes på Skansen neste sesong!»

Leve tradisjonen!