Det var akkurat som om vi bare hadde vært en liten tur ute på toalettet. Sandviksguttene var akkurat like stor i kjeften som før. Flere av dem hadde vært jorden rundt mange, mange ganger siden den gangen de marsjerte som aktive gutter under den blå fanen. På vei inn til svevestøvet på Mulebanen. Sydnæsguttene så som vanlig meget fornøyd ut. Disse guttene har en tendens til å smile bare de får et par stokker i hendene. Denne dagen var de opptatt av at verdensmesteren fra 82 måtte gå som tambur. Og slik ble det. Vi ”køddar ikkje” med folk fra Møllaren. Vi litt mer beskjedne skansegutter var mer tilbakeholden, og lå og vaket i sivet.

Det var nesten 30 år siden sist jeg hadde marsjert i den støvete grusen på Mulebanen, og det var blitt 35 år siden første gang De tre søndagskopsene, Sandvikens, Sydnæs og Skansens bataljoner, dannet den såkalte SSS-alliansen. Og sammen har de bygget vennskap på tvers av tilhørighet. Noe antall fremmøtte gamlekarer fra de tre korpsene var et sterkt bevis på. Men Mulebanen er ikke som før. Borte er sittetribunen hvor foreldre og andre var klappende tilskuere. Mulebanen var også blitt mye mindre. Og de høye gjerdene var ikke så høye lenger heller. Kanskje det også er derfor de tre korpsene stadig blir tynnere i rekkene. For å tilpasse seg en Mulebane som krymper. Ikke vet jeg. Selv om antall gutter hos Skansens ikke er noe å rope hurra for, sliter våre venner i Sandviken og på Sydneshaugen i et par divisjoner bak. Men det var positivt å se at Sydnæs har økt antallet med neste hundre prosent siden sesongstart. La oss håpe de vokser enda mer frem mot lørdagens jubileum.

Et kjent trekk med Sandviksguttene var at de var særdeles trofaste mot korpset. Og mange av dem gikk lenge. Noen faktisk veldig lenge. Da vi var redd for å dø av tørst på den lange veien fra Mulebanen og ned til First hotell i Rosenkrantzgaten, la vi inn en pause på Dr Wiesner. For øvrig den siste skjenkestuen før Sognefjorden. Her forteller en av guttene at han gikk 28 år i buekorps!

En gang han gikk som aktiv slager Var det en som spurte mens han stod på linje, hvor ungene var. Da svarte han:
- De går bak i 4. Pelotong. Ubetalelig spør du meg.

Da han senere forteller at han hadde slått med de aktive fra Sandvikstorget og inn til byn for kun timer siden , skjønner jeg at han er egentlig ikke sluttet enda.

Den fellesutmarsjen jeg husker best er den i 1981. Det var første gang jeg skulle gå som slager. Jeg var ny og yngstemann i en slagergjeng som talte oppunder tredve rastløse slagere. Jeg fikk selvfølgelig den dårligste trommen. Et vrak av en tiøring som sang som et middels mannskor fra Austrheim. Det var heller ikke ledige puter, så jeg fikk beskjed om å dytte en gammel lue under. Det gikk liksom fint. Da vi kom ned på Vetrlidsallmenningen på vei for å møte de to andre korpsene på Torgallmenningen hadde jeg så vondt av den tunge trommen som gnagde mot lysken, at jeg nesten haltet. Da sier de mye eldre slagerne, de som satt og røykte på Isbaren og sjelden kom på slagertrening:
- Hvis du ikkje greier å bære trommen må du sette den fra deg og gå hem i sandkassen igjen.

Jeg turde selvfølgelig ikke å snu meg engang. Og nede på Torgallmenningen fikk jeg enda en gammel lue å ligge under trommen. Det gikk liksom helt fint. Og det gjorde det.

Da vi setter oss til bords vel nede på First hotell blir det kritisert fra Sandvikens side at ikke Skansesjefen er til stede på festen grunnet lesing til eksamen, og at han burde prioritert annerledes. Det er da jeg ikke klarer å holde meg lenger, og tenker at det er på tide de får noe igjen.

Jeg snur meg til fyren og sier:
- Du vet at vi tar utdannelse vi.