Skansens Bataljon 2015

Alle er venner
F.v. Tolli Thor Henning Kjørsvik fra Mathismarkens Bataljon, Even Eide fra Skansens Bataljon og Drægga-sjefen Aslan Kamalkani

Jeg skjønte plutselig at tiden vår har skiftet veldig farge. At den tiden da vi gikk som aktive gutter i uniform under fanen, har ulike trekk med den tiden guttene opplever i 2015. Jeg har vært med i den berømte og sagnomsuste buekorps-juryen til BA i mange år. Den som dømmer og skiller klint fra hvete, hva gutter i uniform angår. Alt for mange år. Og jeg klarer ikke å la være. Jeg føler på mange måter at skal bevegelsen overleve, handler mye om at vi som har gode minner fra den taktfaste tiden under fanen, den gangen vi var venner og fiender i bergens gater, aldri må dø. Derfor må vi være gode rollemodeller som viser at dette er verdifullt for oss, og at vi setter pris på det guttene gjør når de tar på seg uniform og kjemper om å bli best.

Det hadde seg nemlig slik i 2015 at de som vi før i tiden kalte snobbeguttene, de som stiller opp nede ved Mariakirken med røde og hvite bånd i skottehuene, Dræggens. De som mener at enighet gjør sterk, og har selvfølgelig veldig rett i det, gikk helt til topps og tok tronen ”hem”, som de sier der ned ved den eldste bygningen i Bergen. For søndagskorps og lørdagskorps var ikke de beste tjommiene før i tiden . Heldigvis er det nå blitt historie, for nå holder stammene sammen. Et veldig godt bevis på det fikk jeg denne 17.maien.

Jeg var ute hos en god buekorpsvenn i ”hødden” og spiste lunch på 17.mai. Fyren har gått Mathismarken eller ”Matta” som VI kaller det. Det hører med til historien at fyren leier ut 2 leiligheter i huset, og for kort tid siden var det en av leieboerne som kom opp for å klage på trommingen. Tollien lar nemlig guttene sine trene på tromme til alle døgnets tider, inne i huset. Da fyren kom for å klage fikk han perpleks tilbake: Kom deg ned å begynn å pakk du får oppsigelsen i morgen. Hvis ikke han godtok tromming var kanskje ikke dette stedet å bo. Noe som egentlig forklarer veldig mye om hvilke verdier som eksisterer der ute i ”Matta-land”. En ekte gjeng.

Men, det var først når han ringte til Drægga-sjefen og ba han komme opp og vise pokalen, at håret reiste seg på hodet mitt.

Tankene mine ramlet av sted. Helt tilbake til den gangen jeg selv husker at det var dødssynd og nærme seg Krohnengen skole i Skanse-uniform, og at på Nordnes gikk vi kun om vi hadde voksne med.

Nå er den tiden forbi. Guttene har forstått at skal bevegelsen overleve må korpsene holde sammen. Vi må være venner. Gode venner.

Derfor rulte den godeste Tolli ut rød løper når Drægga-sjefen kom for å tøffe seg i ”Matta-land”. I det landet som for tredve år siden sikkert hadde kostet han livet i første forsøk. For Dræggens var aldri poppis i ”Matta-land”. Aldri! Det gikk et rykte på begynnelsen av -80-tallet om at guttene i Dræggens kjørte til korpset om lørdagen, tok buen ut av bagasje rommet i BMVen, og stilte seg på linje. I motsetning til guttene i matta, hvor de gjerne hadde vært sjef 3 ganger og gjerne slager før de nærmet seg førersetet i en bil. Om dette er sant vet jeg ikke, men det er historie som forteller om sosiale forskjeller, og kjærlighet. En kjærlighet bare en mor kan elske. De sosiale forskjellene som nå er visket ut, og som vi for guds skyld vi ikke må få tilbake! Selv om vi som har levd en stund tenker tilbake på det med tårer i øynene.

For når Drægga-sjefen kom på rød løper i selveste ”matta-land” slo det meg.

Yes! Da er bevegelsen der den bør være i forhold til en fruktbar femtid for buekorpsene i Bergen. Den som bare vi klarer å få til å blomstre hver vår, og det har svært lite med regnet å gjøre.